Andrea Gamst

Jeg ser deg

Jeg undres over det feminine blikket, når det festes på mannen. Jeg ser på ham og tenker – kan man egentlig se med andre øyne, enn sine egne? I alle mine nyanser, blandet med alle hans nyanser.. Maskulint, feminint.. Hardt og mykt. Hvem ser egentlig hva?

Mitt møte med mannen er sterkt drevet av fascinasjon. Hvorfor forstår jeg meg ikke på ham? Hvorfor er han så fremmed? Jeg bli motivert av nysgjerrighet, dratt mot hans underlige verden, nesten magnetisk. Kanskje kan det maskuline klare seg alene, kanskje er det en av trekkene akkurat den kraften har? Alene-heten? Lyst og hormoner, pølse og pistoler, liksom.

Og hvor er jeg i dette bildet, i denne historien.. Skal han liksom redde meg? Jeg med min autentiske, poetiske, moderlige og rettferdige kraft? Hvor blir jeg av i mannens verden, i hans klønete og myke blikk? ? Kan jeg egentlig se med andre øyne, enn mine egne?